Cora Sandel om «selvbestemt abort»

Kvinners rett
Da slåss vel Cora Sandel for kvinners rett til å fjerne fosteret de går med «som en hvilken som helst annen lidelse», for å referere et argument fra 1970-tallet da slike inngrep ble legalisert i Norge?
Det motsatte viser seg å være tilfelle. Hos denne forfatterinnen går kvinnekampen ut på å beskytte og bevare de ufødte barn, ikke å ta livet av dem. Sterkest settes forholdet på spissen i en novelle som jeg snart skal komme tilbake til.
Allerede i «Alberte og Jakob» blir temaet anslått. Den gravide ungjenta Palmine bedriver tøffe øvelser på bom i småbyens turnforening: «Noe fryktelig holder på å skje, noe stridende mot all natur, alle instinkter. Det var som om noe mykt og lite og vernløst ble knust og tråkket på. Allting stanset, en torde ikke puste, ikke se, noe kved og jamret seg dypt inne i en.»

Og i trilogiens siste del, Bare Alberte (1939), vitner tittelpersonen om den verste gru hun kan tenke seg: «Å ødelegge sin kropp, den friske kroppen som uskadd hadde båret henne gjennom mange ting, tålt kulde og andre savn. Stolthet og instinkt reiste seg voldsomt i henne.
Ikke for ingenting hadde hun sett Liesel ligge der, ydmyket og ødelagt, gråtende og bitter.»
Videre: «Hva kan ikke en mann formå mot en? Ta barnet ut av ens liv kan han, fysisk og psykisk, født og ufødt. Hans er makten.»

«Mange takk, doktor»
Mellom de to siste Alberte-bøkene utgav Cora Sandel novellesamlingen «Mange takk, doktor» i 1935.
En av disse historiene bærer samme navn som boktittelen og er, for å si det med Odd Solumsmoen, «et flammende innlegg mot abortus provocatus».
Den kvinnelige hovedpersonen er maler, 25 år gammel, og gift med en kollega. Forfatterinnen har ikke gitt dem noe navn.
Det er vanskelige tider; bildene deres blir ikke solgt. Ingen av dem har foreldre å støtte seg til, og de har skaffet seg en betydelig gjeld på halsen. Huset de bor i utenfor Oslo, har de leid.

«Penger, penger, penger! Ikke sin egen kropp en gang eier den som ikke har dem. Men de som har, rister vemodig på hodet, fulle av bittersøt livsvisdom: Penger er ikke alt …»
I en tid har hun nå visst at et barn er på vei. Fortvilet sitter hun hjemme mens han er ute. Så kommer han.
«Nå, hva har du holdt på med?»
«Ingen ting. Sittet her.»
«Du gjør det da så uhyggelig for deg selv som bare mulig! (…) Men sånn er vel kvinnfolk. Det er vel deres natur.»
Den skrekkslagne barnefaren kjører hardt på abort som løsning.
«Jeg må si det om igjen, for tyvende gang, hvordan skulle det bli med oss? Vi – og du selv? Arbeidet ditt? Nå, du var så godt i gang. (…) Jeg for min del fikk jo gå ut på veiarbeide. Stå og pusle med maling! Huset fikk vi gå fra. Vi har endelig en gang fått ordentlig tak over hodet, et bra atelier, men -. Vi fikk bo i skogen.»

To sterke menn
«Samtalene på puten om kvelden. Hjelp fantes, det var bare å oppsøke den. Det er ikke middelalder lenger, det er opplyste tider. Han hadde hørt om flere, de gikk der fri og franke …»
Han har allerede sørget for å «informere» venner og bekjente om at hun er dratt til Hønefoss på besøk til en tante.
«Han går. Da åpner hun øynene og får et glimt av hvordan han strekker seg like utenfor døren. Bare litt, bare et sekund. Som efter en god marsj, et velgjort hverv. Og foran stundende hvile.»

Ganske snart skjønner hun at hun står alene mot to menn. Sammen med ektemannen står en lege som er villig til å gjøre folk illegale tjenester for en ekstraskilling. Å vente noen støtte fra denne duoen kan både hun selv og fosteret hennes spare seg.
Men er hun selv noe bedre, hun som nå lar det skje? Nei, hun er verre. Både kroppen og sjelen varslet fra, vegret seg og krympet seg. Men de var to menn, og hun bare én kvinne, og overmakten ble for stor.

En mors reaksjon
Slik rundes historien av: «Det er tatt fra henne. Noe bæres bort i en bøtte.
Da reiser hun seg og ser. I beste velmening vil de hindre henne. De får ikke gjort det.
Noe drept, noe bitte lite og blodig, små lemmer.
Hun sier ingen ting, bare legger seg igjen. Men de er øyeblikkelig om henne. Hun må ikke ta det sånn. Hvorfor skulle hun nå også? Hun hadde da ikke behøvd?
Hun svarer ikke. For der fins ikke ord. En følelse flenget henne opp til bunnen, skar som et lyn gjennom henne. En fortvilet trang til å lune og varme, verne om og beskytte, ømhet og raseri. Noe hadde søkt seg ly hos henne, noe aldeles hjelpeløst. Der går de med det.
Det er ikke til å tale om.

Hun lukker øynene, ligger og hører dem si oppmuntrende ting. Hun har vært kjekk, og nå er det da over. Nå kommer rolige tider igjen, arbeide, alt det gamle. Snart er hun oppe og i full gang. Om noen måneder er det vårutstilling.
Hun tenker: De lyver. Over er det aldri. Det er uopprettelig. Mer er dødt enn de aner. Riktig snill igjen blir jeg aldri mere, ikke på den gamle måten. Det blir å late sånn. Så langt det er klokt og fordelaktig.
Hun åpner øynene et øyeblikk og sier korrekt: ‹Mange takk, doktor.›»

I 1960, 25 år efter at denne boken kom ut, skrev Eugenia Kielland, en av våre fremste litteraturkritikere: «Jeg husker ennå som var det i går det bilde av ubotelig anger og sorg som prentet seg inn i meg da jeg leste «Mange takk, doktor» – om den unge kvinnen som hadde latt seg bevege av sin mann til å ta bort fosteret hun bar på.
De «hadde ikke råd» til å få barn, det passet ikke i hans planer, kom i veien på alle vis – så lar hun seg gli inn i det, for siden da det er «lykkelig» overstått å kjenne seg som en levende død, avstumpet, lammet.
Vi har stelt så meget med slike spørsmål siden den tid at vi på en måte er herdet. Men Cora Sandels novelle har beholdt sin slagkraft. Les den, alle som tenker over spørsmålet om kunstig abort.»

Slik lød Eugenia Kiellands ord i 1960. Hun døde i 1969, Cora Sandel i 1974. Ingen av dem fikk altså oppleve loven om «selvbestemt abort».
Mon tro hva de ville ha sagt om saken i 2004?

Gunnar Bonsaksen
PREDIKANT

Kelda: Dagen.no

Artikkelens adresse: http://www.dagen.no/show_art.cgi?art=5782
Publisert: 26.04.2004

Onnur tíðindi